Kategori:
Utstilling
endring
erindring
Keramiker Katrine Bragdø og tekstilkunstner Hanne Thyholdt stiller ut i regi av Mandal kunstforening
Utstillingsåpning fredag 22.september kl 18.00 v/ Inga Lauvdal
Åpent: tir kl 12.00-15.00, tors kl 16.00-19.00, lør/søn kl 14.00-17.00
I denne utstillingen viser Hanne Thyholdt store installasjonspregede arbeider, laget med 25 års mellomrom. Seil og båtryer.
Seil forteller noe om forholdet mellom de kreftene som er utenfor vår kontroll og vår trang til å sette preg på tilværelsen, til å forme våre egne liv og omgivelser, skape en fremtid. Et symbol på forflytning, oppdagelse, utvikling og frihet. På tida som former og omformer, men som også etterlater sine spor i form av forgjengelighet, slitasje og forfall.
«Jeg håndsyr store seil. Ull, silke og lin er materialene. De blir hengt ut, tvers over en kløft, der landet og havet møtes.
Jeg vet ikke helt hvor lenge de må henge der for å preges litt av vær og vind. Det tok fem dager. Det kom en storm.
Da vinden løyet lå de sammenfiltret, i stykker revet, i det møkkede skummende havet. De blir hentet opp og båret hjem. Der blir vasende av tekstil åpnet opp, og hver og en blir skylt forsiktig. Renset for tang og tare. De er preget. De har alle spor av havet og stormen. Alle kreftene.
De blir tørket opp. Deretter begynner reparasjonene. De utallige små, små stingene for å lappe de sammen igjen
- og etterlate mine spor.»
Båtryene gjenspeiler det nære og omsluttende, det livsnødvendige som gir vern og ly, det kjærlig og hjemlige, og minnene om det som var.
«Jeg sitter fremdeles igjen med poser av min mors gamle tøy. Noen plagg har blitt innlemmet i min garderobe, det kjennes godt. Men en del ligger tilbake i posene, og minner bare om henne. Silkebluser i litt forfinet snitt, farget turkise, grønne og oker. Favoritt nattkjolen i en svakt gammelrosa farge, utslitt og hullete. Den lyslilla ribbestrikka silkepologenseren. De utallige småhullete, tynne, sorte, grå, beige ulltrøyene, med og uten blonder,…Alt dette sitter jeg og klipper opp i tynne remser og minnes.
De har ligget lenge nok i ro. Nå skal de igjen på tur, i form av floss i båtryene, vi skal bruke som dyner
- i båten vår.»
«Alt er i endring, hvordan vi erindrer endres også. Tittelen på utstillingen er knyttet til arbeidet på verkstedet», sier Bragdø. «Like etter jeg var invitert til å holde utstilling i Mandal kunstforening døde min yngste sønn. Prosessen i verkstedet ble reparasjoner.»
Noen av de første verkene som kom til var stettefatene, med helt nye uttrykk for Bragdø. De er dreid og modellert sammen, i til tider så uvørne vendinger, at de kunne kollapse, og måtte bygges opp igjen.
Nå inn mot åpning av utstillingen, er det skulpturer i pølseteknikk. En langsom stillferdig prosess, hvor formene sakte men sikkert vokser frem. Bit for bit, lag på lag, mot et uvisst resultat.
En kontrastfull teknikk i forhold til fatene.
«Felles for begge utrykkene, er at jeg har arbeidet intuitivt. Jeg har hatt tillit til leiras iboende egenskaper og prosessen underveis i hvert verk. Kanskje en gjenspeiling av sorgprosessen, som både kan være sorgtung, sint, frustrerende, men også leken og lett. Først etter montering fikk jeg se det ferdige resultatet.»
I vår søken etter mening og forankring endres erindringene.
Endringer er livets ubønnhørlige lov.
Hanne Thyholdt (f:1963) bor og arbeider i Lindesnes. Hun har hovedfag i tekstil/vev fra Statens Høyskole i kunsthåndverk og design i Bergen. Hun har stilt ut i inn- og utland, bl.a. på NK-årsutstilling, landsdelsutstillinger og i Kunstnerforbundet. Hun har mottatt en rekke stipend. Hun er medlem av Norske Kunsthåndverkere, Norske Tekstilkunstnere og Norske Billedkunstnere.
Thyholdt undersøker naturmaterialer, historiske teknikker og verdier som vi ikke lenger er avhengige av, eller tillegger særlig verdi. Hun jobber med tiden som former og omformer, men som også etterlater sine spor i form av forgjengelighet, slitasje og forfall.
Temaet er ofte forgjengelighet og forfall, skjørhet kontra styrke, det usynlige mot det synlige, og spenningsfeltene imellom.
«Jeg er inspirert av Ritzi Jacobis enorme ulltekstiler, silkeormens kokong, de vakre teksturene i Ørnulf Opdahls malerier, tonene fra Jan Garbareks saksofon, lyden av drøvtyggende sauer, lukten av tjæra tau i trossene, de små tegnene på gjentagende bevegelser
- som speiler tiden.
Katrine Bragdø (f.1975) er en erfaren keramiker som arbeider med steingods og porselen. Hun har sitt keramikkverksted og galleri på et småbruk midt mellom Mandal og Søgne i Lindesnes kommune. Hun har vært elev av Ann Beate Tempelhaug og Eirik Gjedrem i 2 år ved Agder Folkehøyskole. Hun har en Bachelorgrad i kunst og håndverk fra UiA og UiB. I tillegg til å være kunsthåndverker jobber hun deltid som lærer.
Bragdø arbeider utforskende i leire med skulpturelle former og bruksgjenstander. Verkene tilføres gjerne nye materialer som stålull, metal og spiker. Hun arbeider med teknikkene dreiing, håndbygging og støpning. Hun kan brenne det samme objektet flere ganger med ulike glasurer og begittinger, eller tilfører organiske materialer i korte brenninger for å oppnå fargespill og tekstur.
«lenge jeg kan huske har jeg vært opptatt av patina, merker av levd liv. Overflaten i slitt lær, lav og mose på en stein, treverk med maling som flasser. Spor etter tidligere tider.»
Hun er inspirert av den australske kunstneren Veronica Cay sine malerier og skulpturer og den danske kunsthåndverkeren Helle Bovbjerg`s keramiske overflater og former.
Del siden på:
